Fordømmelsen avslørt! Dette er hva Masters virkelig skjulte!

På et punkt under den nattlige vakten, fant Masters endelig nøkkelen som tillot ham å grave videre. Han oppdaget en gammel bok som han hadde funnet under ett av deres eventyr, og tegnene skrevet der begynte å gi mening. I lyset av stearinlyset begynte runene, som en gang var stumme vitner til historiske kamper og mystiske velsignelser, å snakke til ham på et språk som ble klart som den blå himmelen. I denne forbannede manuskriptet skjulte det seg mye mer enn historien om krigsbrorskap og deres glemte guder - det var en skrift som avslørte en forferdelig forbannelse, som han nå hadde forstått at hvilte på han.

Denne forbannelsen, som til nå hadde skjult seg bak murene av mysterium, virket plutselig trist og skremmende. Den var fryktelig gammel, så gammel at den kom fra en tid da de eldste kongedømmene var i sin barndom. Det syntes å komme rett fra jordens indre, og dens mørke kraft syntes å gjennomsyre alt levende. Dens hviskende lyder fra gamle munn, som uhindret trengte seg inn i sinnet og sjelen, hadde en styrke som han ikke kunne forstå, men han følte dens tilstedeværelse fryse blodet i årene.

I dette manuskriptet oppdaget Masters at forbannelsen var skrevet som en gåte som måtte løses for å bryte den. Det var ingen konkrete instruksjoner, men det var skjulte allusjoner, metaforer og symbolske bilder. Hver rune, hver linje inneholdt en bit av mysteriet som han måtte forstå for å løse hele puslespillet. Det var som å spille sjakk med en usynlig motstander. Han måtte forutsi neste trekk, fordype seg i rytmen og forutse det som skulle komme.

Tross frykten han følte, visste Masters at han ikke kunne gi opp. Denne forbannelsen, som hadde bestemt skjebnen til mange før ham, fylte nå hans egne hender. Denne hemmeligheten ble hans byrde. Han hadde lenge følt tyngden av denne gåten, men nå, etter å ha lært dens virkelige betydning, ble vekten enda tyngre. Han forsto at han måtte fortsette på veien han hadde startet og som bare han kunne fullføre.